En mann fant en gang en kokong, hvor en sommerfugl akkurat hadde begynt på den strevsomme kampen for å bryte seg fri. Mannen satt fasinert og betraktet dette naturens drama i flere timer. Men så skjedde det ingentingpå en lang, lang stund. Det virket som om sommerfuglens krefter hadde tatt slutt, og at den var ute av stand til å komme seg det siste stykket ut av kokongen. Mannen ville gjerne hjelpe den kjempende sommerfuglen, så han hentet en saks og klippet forsiktig opp den siste biten av kokongen som hindret sommerfuglen.
Nå kunne sommerfuglen frigjøre seg uten problemer. Men kroppen var hoven og vingene små og innskrumpede. Mannen ventet og ventet på å få se at vingene ble større, slik at de var i stand til å bære kroppen. Men det skjedde ikke. Sommerfuglen fortsatte å kravle rundt på bakken.
Det mannen ikke hadde forstått, var at kampen i kokongen var nødvendig for sommerfuglen. Gjennom å slåss ville vingene vokse seg sterke, slik at sommerfuglen var klar til å fly når den ble fri.
Det hender vi ønsker at Gud ville la oss gå gjennom livet helt uten å møte noen vanskeligheter. Men et liv uten kamp ville gjort oss handikappet. Vi ville aldri blitt så sterke som vi kunnne ha blitt. Og vi hadde aldri lært å fly.
(Fra boka Alltid elsket av Kristina Reflet, Verbum forlag)
