fredag 16. november 2012

Morgentanker

Lyset her i Trøndelag er så vakkert i november. Det er spesielt vakkert om morgenen, med det blå lyset som omgir oss, og himmelen som lyser i alle regnbuens farger av solstrålene. I dag morges måtte jeg gå meg en tur ut og fotografere. Her er noen av resultatene.



 I slike stille morgentimer, med vakkert lys og farger, opplever jeg skaperverkets storhet ennå sterkere enn til vanlig. Jeg føler meg fryktelig liten i den store sammenhengen. Jeg ble minnet på Salme 8:
4 Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der.
5 Hva er da et menneske - at du husker på det,
et menneskebarn – at du tar deg av det?

Selv om man føler seg liten og ubetydelig, er det godt å vite at jeg er sett og elsket av Gud. Ja, selv om jeg vil prøve å skjule meg for ham, så ser han meg.  I Salme 139 beskrives dette så vakkert: 

Herre, du ransaker meg og du vet –

          
     2 du vet om jeg sitter eller står,
          på lang avstand kjenner du mine tanker.
          
     3 Om jeg går eller ligger, ser du det,
          du kjenner alle mine veier.
          
     4 Før jeg har et ord på tungen, Herre,
          kjenner du det fullt ut.
          
     5 Bakfra og forfra omgir du meg,
          du har lagt din hånd på meg.
          
     6 Det er et under jeg ikke forstår,
          det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
          
     7 Hvor skulle jeg gå fra din pust,
          hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?
          
     8 Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
          legger jeg meg i dødsriket, er du der.
          
     9 Tar jeg soloppgangens vinger
          og slår meg ned der havet ender,
          
    10 da fører din hånd meg også der,
          din høyre hånd holder meg fast.
          
    11 Jeg kan si: «La mørket skjule meg
          og lyset omkring meg bli natt.»
          
    12 Men mørket er ikke mørkt for deg,
          natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
          
    13 For du har skapt mine nyrer,
          du har vevd meg i mors liv.
          
    14 Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
          Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
          
    15 Knoklene mine var ikke skjult for deg
          da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
          
    16 Dine øyne så meg da jeg var et foster.
          Alle dager er skrevet opp i din bok,
          de fikk form før én av dem var kommet.
          
    17 Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
          summen av dem er ufattelig!
          
    18 Teller jeg dem, er de talløse som sand,
          blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.