God jul!

I dag er det lillejulaften, og jula er her. God jul til alle som er innom bloggen min! Her er et lite dikt til ettertanke nå før julefreden senker seg.

Nytt år med gode nyheter

Så er både jul og nyttårsfeiring over, og vi er kommet noen dager inn i 2013. Alltid spennende å gå løs på et nytt år. Nyttår er liksom tid til ettertanke, tid for å se tilbake i tid, og gruble litt over framtiden. Hva vil det nye året bringe med seg? Nyttårsløfter har jeg sluttet med for lenge siden. Det fungerer ikke for meg. Men jeg synes allikevel det er verd å se om kursen for livet er rett. Kanskje bør jeg justere noe? Er jeg på vei mot de målene jeg har satt meg? Jeg tror det er nødvendig å stoppe opp litt innimellom, for å se om kartet stemmer med terrenget. Vil jo ikke bare leve på måfå.

I desember tok jeg min første eksamen i tysk ved Høgskolen i Halden. Det var en fem timers eksamen uten hjelpemidler. Jeg var veldig spent, og syntes nok at jeg burde vært bedre forberedt. Håpet bare å stå. I går fikk jeg resultatet, og jeg stod absolutt! Jeg er kjempefornøyd! Jeg tok også en avsluttende prøve i muntlig tysk. Den har jeg ikke fått resultatet av ennå. Regner med at jeg står på den og. Da er 20 studiepoeng av 60 unnagjort. De har krevd mye arbeid, men det er artig og studere!

Morgentanker

Lyset her i Trøndelag er så vakkert i november. Det er spesielt vakkert om morgenen, med det blå lyset som omgir oss, og himmelen som lyser i alle regnbuens farger av solstrålene. I dag morges måtte jeg gå meg en tur ut og fotografere. Her er noen av resultatene.

 I slike stille morgentimer, med vakkert lys og farger, opplever jeg skaperverkets storhet ennå sterkere enn til vanlig. Jeg føler meg fryktelig liten i den store sammenhengen. Jeg ble minnet på Salme 8:
4 Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
månen og stjernene som du har satt der.
5 Hva er da et menneske - at du husker på det,

et menneskebarn – at du tar deg av det?

Selv om man føler seg liten og ubetydelig, er det godt å vite at jeg er sett og elsket av Gud. Ja, selv om jeg vil prøve å skjule meg for ham, så ser han meg.  I Salme 139 beskrives dette så vakkert: 

Herre, du ransaker meg og du vet –

          

     2 du vet om jeg sitter eller står,

          på lang avstand kjenner du mine tanker.

          

     3 Om jeg går eller ligger, ser du det,

          du kjenner alle mine veier.

          

     4 Før jeg har et ord på tungen, Herre,

          kjenner du det fullt ut.

          

     5 Bakfra og forfra omgir du meg,

          du har lagt din hånd på meg.

          

     6 Det er et under jeg ikke forstår,

          det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

          

     7 Hvor skulle jeg gå fra din pust,

          hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

          

     8 Stiger jeg opp til himmelen, er du der,

          legger jeg meg i dødsriket, er du der.

          

     9 Tar jeg soloppgangens vinger

          og slår meg ned der havet ender,

          

    10 da fører din hånd meg også der,

          din høyre hånd holder meg fast.

          

    11 Jeg kan si: «La mørket skjule meg

          og lyset omkring meg bli natt.»

          

    12 Men mørket er ikke mørkt for deg,

          natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

          

    13 For du har skapt mine nyrer,

          du har vevd meg i mors liv.

          

    14 Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.

          Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.

          

    15 Knoklene mine var ikke skjult for deg

          da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

          

    16 Dine øyne så meg da jeg var et foster.

          Alle dager er skrevet opp i din bok,

          de fikk form før én av dem var kommet.

          

    17 Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,

          summen av dem er ufattelig!

          

    18 Teller jeg dem, er de talløse som sand,

          blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

Liljen

Høsttanker

Høsten er kommet for alvor! Det merkes på temperaturen som kryper stadig nærmere null. Det merkes på mørket som korter inn dagene i begge ender. Det merkes på trærne som forbereder seg på kulda, med fargesprakende løvverk. Hele naturen legger seg liksom til ro: fuglekvitteret stilner, plantene slutter å gro, alt blir liksom så stille... Både vemodig og vakkert. En tid for å høste inn fra naturen. En tid for ettertanke, som om naturen minner oss om at livet også har sine årstider.

Når livets høst kommer, vet vi at vinteren er nær. Like så sikkert som livet, er også døden. Når livets vinter kommer, sovner vi alle inn. Heldigvis er ikke vinteren enden. Gud skaper en ny vår, der vi skal stå opp igjen for å leve med ham i evighet. 

Nydelige høstfarger innover Trondheimsfjorden i dag morges.

Ikke en spurv til jorden

I går da jeg satt i stua og jobbet med studiene mine, fløy plutselig en liten fugl med full fart rett inn i vinduet. Jeg måtte legge fra meg bøker for å gå ut og se. Dessverre fant jeg fuglen død på bakken nedenfor vinduet.

Denne opplevelsen satte tankene mine i sving. Jeg tenkte på livet og døden, og på Jesu ord om ikke å bekymre seg for morgendagen. Herren har omsorg for alt som lever, ja, selv småspurvene sørger han for. Livet er så skjørt. I et øyeblikk er vi i live, og i det neste er vi ikke mer. Vi vet ingenting om morgendagen. Alt vi har er øyeblikket her og nå. Jeg kom også til å tenke på sangen "Ikke en spurv til jorden". Denne sangen har betydd mye for meg, spesielt i perioder når livet har vært vanskelig. Teksten på sangen står nedenfor bildene.

Ikke en spurv til jorden

Tekst: Ingeborg Prytz Fougner

Ikke en spurv til jorden 

uten at Gud er med.* 

Ikke en sjel mot døden 

uten hans kjærlighet! 

Ikke en blomst er visnet, 

ikke en tåre falt 

uten at Gud vet om det, 

han som er over alt. 

[* Matt 10, 29]

Tro det når stormen herjer 

bladløse vintertrær! 

Tro det når brenning bryter 

over de nakne skjær! 

Tro det når ubeskyttet 

midt i en kamp du står. 

Tro det når helt alene 

du med en smerte går.

Tro det når noe brister 

uten å vokse frem. 

Tro det når noen mister 

det som var alt for dem! 

Tro det når håp går under 

uten å reise seg: 

Ikke en spurv til jorden! 

Det er et ord til deg. 

Sangen finnes i flere melodiversjoner, og her kan du høre en av dem. 

Sommeren går mot slutten

Så er sommerferien over, og et nytt arbeidsår er begynt. Det er både litt vemodig og godt på samme tid. På arbeid er det hyggelig å treffe igjen kolleger, og komme gang og i riktig rytme igjen. De mørke, varme sommerkveldene på denne tida innbyr til masse hygge, gjør godt for kropp og sjel, og er gode minner å ta med seg inn i vinterhalvåret. De må nytes, om man har tid eller ikke, med ild på utepeisen, levende lys og kanskje et pledd rundt skuldrene...

Allikevel er det vemodig når sommeren er på hell, og man går mot kaldere og mørkere tider. Vemodig at tiden flyr avsted, og det er umulig å stoppe den, ikke en gang et sekund. Vemodig at ennå en sommer renner ut i historien, og at det er et helt år til neste gang. Vemodig at man blir litt eldre for hver ny sommer... Vil liksom ikke gi helt slipp på denne fine årstida. Synes Höstvisa beskriver det så vemodig og vakkert. (Klikk på linken, så kommer du videre til sangen).

Ja visst gör det ont

Et av de nydeligste diktene jeg vet om er skrevet av Karin Boye. Det passer godt nå som det er vår, og løvet holder på å sprette.

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer

och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna

och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen r&¨dsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit

som skapar världen.

Påske

I dag er det 2. påskedag, og årets påske er snart over. Dette har vært en innepåske. En av grunnene er været: snø, snø og atter snø. Det har lavet ned snø. Nedtur etter at våren hadde gjort sitt inntog med både blåveis, hestehov og krokus i blomst. Først i dag har det vært utevær, og sola har til og med tittet fram innimellom. Men når man har det hyggelig inne sammen med familie og venner, har ikke været så veldig mye å si. Vi har hatt besøk av barnebarnet og familien, og koset oss med god mat, spill og hygge. Ingen grunn til å klage da!

Størst av alt er det å få feire påskens budskap om Gud som ble menneske, tok vår straff på seg og seiret over døden da han stod opp fra de døde tredje dag. Denne sangen er en lovsang som uttrykker  gleden ved oppstandelsen:

Dine hender er fulle av blomster,

Hvem var det du tenkte å gi dem til?

Mine blomster ble plukket til Jesus.

Graven fant jeg tom

- Han var ikke der.

Halleluja, halleluja, halleluja, halleluja!

Dine lepper er fulle av sanger.

Hvorfor denne glede,

hvor kom den fra?

Fra den grav der hans legeme hvilte

- Han stod opp,

og verden ble fylt med sang.

Halleluja, halleluja, halleluja, halleluja!

Dine øyne er fulle av glede. Si hva

har de sett for å få slik glans?

De har sett Herren Jesus! Han lever!

Han gir livet mening og lys hver dag.

Halleluja, halleluja, halleluja, halleluja!

Nei, det trengs ingen blomster til

graven! Jesus, du sto opp og du bor

blant oss!

Våre øyne er til for å se deg.

Hendene er til for å tjene deg.

Halleluja, halleluja, halleluja, halleluja!

Her er kan du høre sangen.

Barnatro

Her spiller Gunnar Pedersen fra Sambandet Barnatro. Helt nydelig! Setter igang mange gode følelser og minner hos meg. Jeg var så heldig å ha foreldre som ba for meg og lærte meg å be selv. Det setter jeg uendelig stor pris på. Kjenner familien til Gunnar, og vet at han har noe av den samme bakgrunn som meg. Det gjør denne framføringen ekstra spesiell.

Høsten er her

Vi skriver 16. september, og sommeren kan vel sies å være over for i år. Litt vemodig med høsten, men viktig å prøve å finne fram til positive sider å glede seg over. For eksempel: alle de fine fargene som dukker opp før naturen legger seg helt til ro, innekvelder med fyr i ovnen og stearinlys, juleforberedelser og hobbyaktiviteter innendørs, høstens grøde og god mat... Joda, det finnes da mye å glede seg over selv om sommeren er over. Ha en fin september, og nyt hver dag!

Sommerfuglen

En mann fant en gang en kokong, hvor en sommerfugl akkurat hadde begynt på den strevsomme kampen for å bryte seg fri. Mannen satt fasinert og betraktet dette naturens drama i flere timer. Men så skjedde det ingentingpå en lang, lang stund. Det virket som om sommerfuglens krefter hadde tatt slutt, og at den var ute av stand til å komme seg det siste stykket ut av kokongen. Mannen ville gjerne hjelpe den kjempende sommerfuglen, så han hentet en saks og klippet forsiktig opp den siste biten av kokongen som hindret sommerfuglen.

Nå kunne sommerfuglen frigjøre seg uten problemer. Men kroppen var hoven og vingene små og innskrumpede. Mannen ventet og ventet på å få se at vingene ble større, slik at de var i stand til å bære kroppen. Men det skjedde ikke. Sommerfuglen fortsatte å kravle rundt på bakken.

Det mannen ikke hadde forstått, var at kampen i kokongen var nødvendig for sommerfuglen. Gjennom å slåss ville vingene vokse seg sterke, slik at sommerfuglen var klar til å fly når den ble fri.

Det hender vi ønsker at Gud ville la oss gå gjennom livet helt uten å møte noen vanskeligheter. Men et liv uten kamp ville gjort oss handikappet. Vi ville aldri blitt så sterke som vi kunnne ha blitt. Og vi hadde aldri lært å fly.

(Fra boka Alltid elsket av Kristina Reflet, Verbum forlag)

Som en blyant

Blyantmakeren tok blyanten til side idet den skulle legges i blyantesken.

"Det er fem ting du bør vite før jeg kan sende deg ut i verden," sa han. "Du vil kunne utføre storslagne ting, så lenge du lar en annen holde deg i hånden.

For det andre: Av og til vil det gjøre vondt å bli kvesset, men du trenger det for å bli en bedre blyant.

For det tredje: Du kommer til å begå mange feil, men de går an å rette på hvis du er villig til å gå tilbake.

For det fjerde: Det viktigste vil alltid være det du har inni deg. Du kommer til å møte blyanter og penner i forskjellige former og farger, men de, akkurat som du, har sin verdi innvendig.

For det femte: Slutt aldri å skrive. Hvor du enn havner og hvilken overflate du enn møter - fortsett å sette avtrykk. Det er din oppgave."

Gud sier det samme til deg som blyantmakeren sa til blyanten.

For det første: Du vil kunne utføre storslagne ting, hvis du lar Gud holde deg i hånden.

For den andre: Av og til vil det gjøre vondt i livet, men du trenger det for å bli et sterkere menneske.

For det tredje: Du kommer til å begå feil, men de kan angres på hvis du går tilbake og ber om tilgivelse.

For det fjerde: Det viktigste er det du har inni deg - og på samme måte er det med de menneskene du møter.

For det femte: Sett avtrykk hvor du enn havner. Du har en viktig oppgave i verden - ingen ligner deg!

(teksten er hentet fra boka "Alltid elsket", forfatter Kristina Reflet, Verbum forlag)

O God Our Help In Ages Past

Denne salmen er skrevet av Isaac Watts ut fra salme 90 i Bibelen. Her er teksten slik den står i Salme 90, 1 - 6:

En bønn av gudsmannen Moses.

Herre, du har vært en bolig

for oss fra slekt til slekt.

Før fjellene ble født,

før jorden og verden ble til,

ja, fra evighet til evighet er du, Gud.

Du lar mennesket bli til støv igjen

og sier: «Vend tilbake, menneskebarn!»

For tusen år er i dine øyne

som dagen i går da den fór forbi,

eller som en nattevakt.

Du river menneskene bort,

de er som en søvn.

Om morgenen er de som groende gress:

Om morgenen gror det og blomstrer,

om kvelden er det vissent og tørt.

Bønn for i dag

En del av mitt liv ligger foran,

en del av mitt liv ligger bak.

I går kan jeg ikke forandre,

men, Herre, jeg ber for i dag:

La alle de ting som er ille

bli byttet med godhet fra deg,

og la alle de som jeg møter

se deg og din omsorg i meg.

Og, Herre, om jeg ikke lykkes

med alle de ønsker jeg har,

så la meg beholde din glede.

Å, Herre, jeg ber for i dag:

La alle de ting som er ille

bli byttet med godhet fra deg,

og la alle de som jeg møter

se deg og din omsorg i meg.



Døden er oppslukt, seieren er vunnet!

Jesus stod opp fra døden tredje dag. Det er det sterkeste bevis på at han var den han sa. Han var Guds sønn som seiret over døden! Noen tviler og mener at Jesu oppstandelse bare var oppdiktet av disiplene hans for at de ikke skulle tape ansikt. Lite sannsynlig, spør du meg. Disiplene var redde for selv å bli tatt. De rømte da Jesus ble pågrepet, og etter langfredag gjemte de seg bort bak låste dører. Hvordan skulle de samme disiplene senere kunne gå i døden for noe de visste var oppdiktet? Det høres ikke sannsynlig ut i det hele tatt. Det enkleste for dem hadde vært å gå tilbake til sine vanlige liv som om ingenting hadde hendt. Men det kunne de ikke, for det var noe som hadde hendt. Jesus hadde forandret deres liv og gitt dem noe som var mer verd enn alt annet. De var vitner til det som skjedde. De så og trodde. Han er oppstanden! Ja, sannelig: Han er oppstanden!

Han gjorde det for oss

Han gikk den tunge veien opp til Jerusalem.
Han gikk med sine venner,

med dem som skulle svikte ham.

Han gjorde det for dem.

Han gjorde det for dem.

Han gikk den tunge veien

opp til Jerusalem.

Der ble han tornekronet

og skamslått under mengdens hån.

Han led, han led for dem.

Han gjorde det for dem.

Han gikk den tyngste veien,

der bar han selv sitt kors.

Han ba:" Min Gud forlat dem".

Han ga sitt liv på korsets tre,

han gjorde det for oss,

for alle og for oss

Teksten er hentet fra Norsk salmebok nr.133. Her kan du høre melodien. Bildene over er hentet fra boka om Passionsspillet i Oberammergau 2010.

Tanker om skjærtorsdag

Det er skjærtorsdag i dag, og selve påskehøytiden har begynt. Den kristne påsken feires til minne om Jesus som ofret seg selv for verden. På skjærtorsdag spiste Jesus sitt siste måltid sammen med disiplene. Måltidet startet med at disiplene kranglet om hvem som skulle være tjener og vaske føttene deres. Det endte med at Jesus tok denne rollen. Jeg kan tenke meg at det ble ganske stille blant dem, Ja, de følte seg nok sikkert ganske skamfulle. En av disiplene, Peter, ville til og med nekte Jesus å vaske føttene hans. Da Jesus var ferdig sa han at det han hadde gjort var et eksempel til etterfølgelse: Vær hverandres tjenere!

Skjærtorsdagen er mest kjent for innstiftelsen av nattverden som brukes i alle kirker rundt omkring i hele verden for å minnes Jesu offerdød. Her er bibelteksten(Lukas 22, 14 - 20):

14 Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene. 15 Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide. 16 For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det har fått sin fullendelse i Guds rike.» 17 Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. 18 For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» 19 Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» 20 Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.

Jesus kjente disiplene sine godt, og han visste at en av dem hadde planer om å forråde ham. Dette nevnte han ved bordet. Judas forsvant like etterpå, og gikk til prestene for å angi Jesus. Prestene ønsket Jesus av veien, og betalte Judas 30 sølvpenger for oppdraget.

Jeg har tenkt en del på Judas. Jeg lurer på om han skjønte hva han gjorde da. Hvor fortvilet måtte han ikke bli når det gikk opp for ham? Det står i Bibelen at han gikk tilbake til prestene senere og ville levere tilbake pengene, men det var for sent. Jesus var allerede anholdt. I fortvilelse gikk Judas bort og hengte seg.

Etter måltidet gikk Jesus og disiplene til Getsemane-hagen for å be. Jesus visste hva som skulle skje, og bad i dødsangst til Gud: Far, hvis det er mulig, så la denne kalk gå meg forbi. Skje din vilje, ikke min. Like etterpå kom soldater for å pågripe ham. Judas viste dem vei. Jesus ble tatt til fange og ført frem for prestene. Der ble han forhørt og gjort narr av, men selv åpnet han ikke sin munn.

Disiplene ble redde da Jesus ble tatt, og de fleste av dem rømte. Peter fulgte etter soldatene på avstand. På forhånd hadde han sagt til Jesus at om alle forlot ham, ville ikke han gjøre det. Jesus visste at Peter også ville fornekte ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Det stemte. Peter ble gjenkjent av tjenestefolket i borgen der Jesus var. De spurte ham om han ikke var en av Jesu etterfølgere. Peter nektet tre ganger, og til slutt bannet han på at han ikke kjente Jesus. Da gol hanen, og Peter mintes Jesu ord.

Noen ganger har jeg tenkt: Så falske og feige Jesu venner var. Men etter som tiden har gått har jeg innsett at jeg ikke er bedre selv. Kanskje ville jeg ha reagert på samme måte? Det var jo nettopp derfor Jesus gjorde det han gjorde: For min feighet, svakheter og svik. Jeg trenger nåden. Jeg trenger frelse fra meg selv. Det var vel det Gud så da han ofret sin sønn. I sangen Kyrie(over) får Bjørn Eidsvåg fram dette poenget veldig godt.

Endelig vår!

Endelig er våren kommet for fullt, og i dag fant jeg de første blåveisene. Det er et like stort under hver vår, når livet spirer på ny etter den lange vinteren. Dette året synes jeg vinteren har vart ekstra lenge. Desto artigere når de første vårblomstene kommer. Her er noen bilder jeg tok da jeg var ute og gikk i dag i strålende solkinn.

Og her er en link til den vakreste vårsangen jeg vet om.

Be med hele hånden

En prest besøkte en gammel dame som lå på sykehus. Da han nærmet seg sykesengen, så han at hun lå med øynene lukket, samtidig som hun med pekefingeren på den ene hånden rørte ved fingrene på den andre hånden, en av gangen.

Presten ville ikke forstyrre henne, men satte seg ved siden av sengen og ventet til hun var ferdig. Da hun etter en liten stund åpnet øynene, klarte han ikke å la være å spørre hva det var hun nettopp hadde gjort.

"Å", forklarte hun smilende, "jeg ba den bønnen mormoren min lærte meg for mange, mange år siden. Jeg holder høyrehånden slik at tommelen peker mot hjertet mitt. Da minner det meg på å be for dem som står meg nær.

Så kommer pekefingeren. Når jeg rører ved den, husker jeg å be for dem som peker ut veien for andre - lærere, ledere og foreldre for eksempel.

Langfingeren som kommer etterpå, er den største, så da ber jeg for de høytstående som må ta viktige beslutninger.

Fingeren som så kommer er den svakeste - du ser, den kan ikke stå opp på egen hånd. Når jeg rører  ved den, blir jeg minnet på å be for alle syke, svake og redde - alle dem som trenger støtte.

Til slutt kommer lillefingeren, sist og kanskje minst, men likevel viktig for hånden! Og den minner meg på å be for meg selv."